Bedre sent enn aldri – Da bestemor kom på twitter
Jeg har arvet en symaskin. Jubel. Den er litt eldre enn meg. 24 år for å være spesifikk. Jeg skal sy, og jeg skal tegne tegninger. Og jeg skal sy min egen nyttårskjole. Og jeg gleder meg.
Det slo meg her en dag at jeg følte meg lite konkret og definerbar. Du vet når noen sier, “Åh det var veldig deg!”. Jeg følte meg det motsatte. Jeg så på bilder av yndlingskunstnerene mine, og det slo meg hvor ulike de er. De likner ikke hverandre i stilen i det hele tatt. Det er for all del bra, jeg får ulike typer inspirasjon. Men på en annen side burde jeg kanskje utvide spekteret av yndlinger snart.
Jeg har hatt et crush på disse kunstnerene, musikerne og disse samme uttrykkene i altfor mange år. De samme fargene, de samme formene og funksjonene. Jeg trenger å åpne meg selv for nye ting. Jeg går på utstillinger, foredrag og klikker jevlig innom inspirerende nettsider. Alt oppdateres; det kommer nye mennesker med nye uttrykk, det kommer ny teknologi med nye kamera, det kommer nye nettsider med mer moderne funksjoner. Hvorfor klikker jeg bare gjennom det, og lar det være med det? Jeg trenger å oppdateres. Jeg trenger nye spillelister på spilleren min, jeg trenger å ta vekk Gustav Klimt og Andy Warhol et øyeblikk. Jeg trenger å henge opp noe udefinerbart og noe nytt. Et verdenskart. Noe som sparker i gang en nysgjerrighet hos meg, en nysgjerrighet jeg vil skal forbli. Jeg vil utvikle meg, og utforske tankelommene og se hvor grensen min går. Hvor stopper jeg opp over ting jeg liker? Når begynner jeg å ikke like? Jeg har aldri testet grensene mine på denne måten. Denne uken skal jeg teste ut noe nytt. Noe som får i gang et lite rynk på nesen fordi det er utenom-det-vanlige. Fordi det er nytt, og kanskje stygt, eller teit. Men det stygge og teite tror jeg kan få ganske så fine bivirkninger. Jeg tror det setter i gang et lite maskineri som ruster litt, men som er klar til å settes i gang igjen når som helst.
F5.
Utenom å gå barbeint i friskt sommergress, og spise popcorn er det en følelse jeg har kjent på lenge. En voksende glede. En glede av sikkerhet.
For det beste i hele verden er å være med mennesker du blir glad av. Mennesker som sprudler, gir mye av seg selv og som ler helhjertet av dumme vitser. Det er slike mennesker man bare har lyst å være gode med, kjøpe gaver til, tegne en tegning, brenne en cd, skrive noen fine ord og legge en lapp på puten. Det er så deilig følelse å bare ville være snill mot dem, å bare ville dem godt fordi de fortjener det. Være glad på deres vegner, fordi man vet at de fortjener den gleden. Fordi de er ærlige og ekte. Man vil stå opp for dem, og kjempe for dem. Fordi man stoler på dem, og vet med sikkerhet at de tar hånden din om faller nedover. Jenny Jensen syndromet forblir.
I går var jeg og kjæresten min på et foredrag. Foredrag om Livslyst. Foredraget var i forbindelse med Rosa Sløyfe aksjonen som startet 1.oktober, og Anbjørg Sæthre Håtun kom og hadde foredrag på SAS Hotellet på Holbergsplass. Jeg har sett Anbjørg på Puls på NRK, og lest det rørende portettet “Veien tilbake.” i Magasinet 2005. Anbjørg ble syk, hun fikk brystkreft, men ble symptomfri. Men som det står i portettet, da hun ble symptomfri var da hun ble syk. Hun fikk utmattelsessyndrom som bivirknings av behandlingen og sykdommen.
Helt fra jeg snurret nøkkelen rundt i døren, tok på meg de hvite hanskene fra H&M og spaserte ut mot den kjølige kvelden kjente jeg tårene. De viste seg ikke, men de lå der og ventet. Det visste jeg helt fra jeg gikk hjemmefra. Foredraget var ikke trist. Det var rørende, men ikke trist. For Anbjørg er en sterk person. Hun har iallefall kommet fra situasjonen sterk. Hun har lært, og valgt å gjøre noe med det som var. For hun var sengeliggende, og deprimert, og hjelpesløs. Ut ifra all svakheten, vokste det små styrker, hver dag. Hun satte seg mål og bestemte seg for at dette skulle gå. Hun hatet kroppen sin som hadde gjort henne syk. Likevel begynte hun heller å se seg i speilet og elske den. Iallefall prøve. Prøve å elske fordi den gjorde faktisk alt den kunne for å bli frisk, den også. Den kjempet hardt dag og natt. Og nettopp derfor, burde hun bli venner med kroppen. Hun sluttet å si ja til alt. Hun kune fortelle at hun stod som programleder for Puls og kunne kjenne at blodet presset mot bandasjen rett under genseren. Da sluttet hun å si ja, til alt. Anbjørg fortalte om 10 bud, regler, hjelpemidler eller råd. Hva enn du trenger å kalle det for at det skal hjelpe deg. Hun gikk grundig igjennom disse rådene. Og alt hun sa er sånn man vet fra før. Men man trenger liksom å høre det i ny pakning for at det skal få virkning. Vi trenger å få forklart det så ofte som mulig, og minne oss selv på så ofte som mulig at det er slik det burde være.
Budene gikk ut på å være glad i seg selv, stole på seg selv og puste. Ikke bare puste som i Yogaøvelser, men faktisk ta seg tid til å kjenne egen puls, og gjøre ting sakte for å kjenne at pulsen synker. Hun sa så mye bra, og så mye som ikke bare hjelper for syke, men også pårørende og de som bare trenger litt livslyst.
Etter foredraget kunne man kommentere. Det var mye jeg ville si. En jente strakk hånden i været. Hun hadde tørkle på hodet. Hun ville takke. Og der ble det stopp. Og der kjente også hun tårene presse på, og stemmen balanserte på en tynn line. Og hun ville bare takke, og hun hadde lest alt, og følte en inspirasjon i kroppen. Og jeg satt, sikkert 30 stoler fra henne og kjente smerten hennes gjennom rommet som elektrisitet. Og det traff fingrene mine, og det pumpet seg opp og samlet seg i hjertet. Og alt jeg ville var å klemme henne. Og elektrisiteten sprer seg til øynene og jeg gråter ukontrollert. Og Anbjørg går av scenen og klemmer henne, og store mannen ved siden av meg har tårer, og kjæresten har blanke øyner.
Når foredraget var ferdig gikk jeg hjem og tente vaniljelys i hele leiligheten. Så hadde jeg hadde et raseriutbrudd av de skjeldne. Men jeg tror egentlig bare det trengtes en utblåsning, før pustingen, tenkningen og alt kunne strømme til. Jeg måtte lage plass.
Så i dag. I dag har jeg vært på The Body shop og kjøpt røkelse, som lukter nyvaskede klær. Fordi nyvaskede klær er noe av det beste, og man får føelsen av at det er en ny start. I tillegg gikk jeg i slow motion nedove Karl Johan. Prøvde å kjenne etter. Kjente pulsen gå sakte. Brydde meg ikke om menneskene, tankene og gjøremålene. Jeg hørte på Bon Iver – Skinny Love, og jeg var ikke sint på flere timer. Jeg gikk å tenkte på “Livslyst” boka jeg skal lage, en sånn positiv bok man ser i når man er lei seg. Med masse bilder, sangtekster, dikt og gode minner. Og mye grønt. Så skrudde jeg av musikken. For det eneste jeg fikk plass til i hodet var litt livslyst, og tanken på en leilighet som luktet “line dried cotton.”
Jeg gleder meg til Morten Abels bok “Temmelig mye juling.”
Noen ganger trenger man det. Den ukjente som bare kommer inn i livet ditt og forteller deg hva du bør gjøre. Du vet det så godt selv. Du vet du må leve som om hver dag er den siste, men du klarer bare ikke. Så plutselig møter du den personen du venter minst skal få det frem i deg. Og det er det samme hvem som sier det, når og hvordan. Men det blir sagt. Akkurat på rett måte. Akkurat slik at du tar det til deg, og akkurat slik at du gjør noe med det. Og akkurat der, på Kystbussen, i sommer, ble det sagt. Ble det gjort. Og nå gleder jeg meg. Gleder meg over høsten, og kalde hender. Over menneskene nå og situasjonen nå, over det som er og aksepterer at slik er det. Og det er befriende. Og det er deilig å bare glede seg, og ikke måtte se fremover, bakover, til siden og bakover igjen. ikke planlegge. Ikke vente. Ikke finne seg i alt mulig, for det er jo tross alt jeg som bestemmer. Og er det mest fornuftige jeg kan gjøre, å ta kontroll over meg. Ikke bare leve på et annet tidspunkt enn akkurat nå. For egentlig er det jo bare, akkurat nå som gjelder.
“Noen har det bare. Denne grenseløse optimismen, dette ustanselig gode humøret. Men det kommer ikke gratis.
Jenny Jenssen tok et oppgjør med seg selv da hun mistet den fem år yngre broren Trygve. Han var 30 år da han ble funnet alene på et hotellrom på ferie i Thailand. Hjertet hadde bare stoppet.
— Det første jeg tenkte var å reise nedover og hente Trygve hjem. Jeg ville se ham, ta på folkene som fant ham. Jeg ville være sikker på at ingen hadde gjort ham noe, at han ikke hadde gjort seg noe selv. Så Tor og jeg dro til Bangkok.
Jenny var 35 år og hadde aldri sett en død person. Mora forberedte henne på at panna til en død person er like kald som en stein i fjæra.
— Jeg er så utrolig glad for at jeg reiste, jeg tror min sorgprosess ble annerledes. I åra etter han døde, lærte jeg mye av Trygve. Han var et lys som plutselig ble blåst ut, og jeg skjønte at jeg måtte bli flinkere til å bruke tida mi. Ikke bare tenke framover, ikke alltid vente på sommeren, på høsten eller vinteren. Jeg er også blitt beinhard med hvem jeg bruker tida mi på, og tok en vareopptelling blant familie og venner. Blodigler som bare suger margen av deg, som bare er negative, de orket jeg ikke mer av.
— Forsvant noen ut?
— For å si det sånn, det er personer jeg har atskillig mindre kontakt med i dag. Alle kunne hatt godt av en vareopptelling. Det er bare ikke tid nok her på jorda.”
Jeg har forelsket meg. Igjen. Det er så lett. Det skjer hele tiden. Hver dag får jeg nye inntrykk som boltrer seg i hodet, og i hjertet mitt. Hver dag treffer jeg nye kreativiteter. Enten det er mannen på gata med den kule hatten, interiørbladet jeg leser på Narvesen på vei til skolen eller på nettet.
I dag fant jeg Anette Ravnås. Jeg har hørt om henne før gjennom bekjente, men først i dag fikk jeg trykket meg gjennom hele galleriet hennes. Og jeg ble sittende å trykke lenge. Det var så mye å falle for. Det var så mye å legge merke til. Jeg elsker måten hun bruker lyset på. På samme tid som lyset er sterkt og skarpt, bruker hun også et slags dus som gir meg følelsen av at jeg befinner meg i et drømmeland. I tillegg inneholder bildene så mange detaljer, og man kan bare stirre på dem og få tusen ulike tolkninger om gangen. Jeg liker å skifte mening til bildene hver gang jeg ser på dem på ny. Spesielt ga bildeserien The Yellow Wallpaper inntrykk. Det er noe med uskyldigheten krysset med det ukjente og mystiske som etterlater et befriende rom for tolkning.
Marie og Steinar er i San Francisco. Jeg ga Marie en bok. En oransje bok. Jeg likte den ikke, men det gjorde hun så da gjør det ingenting. I den boken skal hun få personer hun møter til å skrive en hilsen, tegne og lime inn bilder fra sitt tre måneder lange eventyr. Jeg er misunnelig. På en god måte, fordi jeg unner dem å ha the time of their lifes. Jeg har også laget en liste over ting Marie har lovet å gjøre. En av dem er å slippe en sprettball fra toppen av bakken, slik.
Gjerne med Jose Gonzales i bakgrunnen. Det ville være ekstra fint.
Det var som å finne et vakkert minne fra barndommen man hadde glemt at man hadde. Eller plutelig komme over noe du trodde du hadde mistet. Jeg ble stående med tannkosten på snei i munnen, nesten litt måpende. Jeg måtte sette meg. Det var stemmene og musikken som hadde drevet meg til stuen og fjernsynet. Der satt jeg og så på Charlotte og Bob Harris og hvordan de sakte men sikkert finner hverandre på et nivå som ikke kan forklares eller beskrives. Men i e verden der all kommunikasjon føles som fremmede mennesker i en liten heis, der trenger man ikke forklare det heller. Det var så mange gode minner som strømmet på av å sitte å se på NRK2 sitt filmvalg denne søndagen. Jeg kan huske at jeg stengte meg inne på solskinnsdager og så filmen igjen og igjen. Jeg snakket oppå stemmene fordi jeg kunne linjene utenat. Jeg leste intevju opp og intervju ned av Sofia Coppola. Jeg bukte filmen og quotesene i alle sammenhenger. Jeg ville (og vil fortsatt) tattovere det ene quotet på foten min. Jeg hadde Charlotte’s identitetskrise-innrømmelse på russekortet.
Jeg elsker måten filmen bygger seg opp uten å bygge seg opp. Jeg elsker bildene, lyden og menneskene. Hvordan de er, måten de går på og hvordan de snakker eller ikke snakker sammen. Måten kommunikasjon kan videreføres i så mange ulike metaforer er for en medieviter et ultimatum å se på. Det er så lett å identifisere seg selv med enten Bob eller Charlotte. Jeg er sikker på at alle i hele verden kan identifisere seg med en av dem og sinnstemningen de befinner seg i. Og jeg tror ikke minst det er sunt å kunne være litt sånn. Litt sånn udefinerbar, litt forvirret og litt av alt.
Yndlingsquotet mitt ” Lets never come here again, because it will never be as much fun”. Setningen er som en oppskrift på godt liv. En setning som forteller deg at Du, skal leve livet ved det fulle hele tiden. Aldri se tilbake å tenke “skulle gjort, skulle hatt det kjekkere, skulle nyte tiden bedre.” Lev som om det er siste sekundet du ser personen, ha ingenting usagt, kast deg ut i det vinterkalde vannet og kjenn at du lever. Ikke angre på at du ikke gjorde det. Ha det så gøy hver gang, at du aldri ønsker å reise tilbake, i frykt for at det ikke vil bli like fantastisk som sist. Jeg elsker det. Og burde skrive det ned på foten og ha det med meg over alt. For det er viktig. Og det er viktig å ta bilde av føttene sine. Til enhver tid. Og det er viktig å være kritisk til seg selv. Og det er viktig å av og til kunne være litt lost in translation.
“I tried taking pictures, but they were so mediocre. I guess every girl goes through a photography phase. You know, horses… taking pictures of your feet. ”
