Så satt jeg der på do og gråt. Og hadde lagt ned lokket og kunne bare prøve å finne trøst i den hemmelige kunsten å veggene og prøve å konsentrere meg mest mulig om å ikke gråte. Eksamen gikk fint. Helt til jeg skulle levere. Rundt meg vaier alle med første siden av oppgaven sin, papirene fyker til alle kanter og alle er stresset fordi tiden er ute og papirene skal leveres inn.

Og min er ikke lik. Forsiden min er ikke lik. Figuren min i den første oppgavne er ikke lik noen andre sin. Og jeg må levere fordi tiden er ute. Og den gamle mannen som tar imot smiler og gratulerer meg med vel gjennomført og ønsker meg en fin dag og jeg må bare ut før jeg begynner å gråte.

Så sitter jeg der på do og lurer på hva jeg skal si til Erik, kameraten min, som venter utenfor. Kanskje jeg bare begynner med: La oss ikke snakke om eksamen og late som ingenting. Fin ide. Jeg går for den.

- Erik jeg dreit meg ut, jeg hater meg selv, jeg hater eksamen og vil bare gråte i hele kveld og legge meg foran en trikk!

Ikke helt etter planen. Men Erik trøster. Og jeg forteller om oppgaven min og figuren som føltes så annerledes enn alle andre sin. Og hvor vondt det gjorde og at jeg skulle hatt en tidsmaskin og spole tilbake.

Erik stopper opp, ser på meg, og sier at han hadde nå samme figur som meg. Og jeg hyler høyt over hele Blindern. Og hopper på han og klemmer han så brødskiva hans nesten faller på bakken. Og jeg er så glad. Kanskje vi har feil. Kanskje de andre har rett. Eller kanskje de andre har feil. Uansett, så har jeg ikke feil alene.

Og kvelden feires med rødvinslepper, nachos, jenter i sofaen, på stolene og på gulvet med ullpledd under seg. På TVn ruller program med humor og underholdning og snakket går i ett og jeg elsker det. Akkurat ikveld føltes den figuren som det mest riktige svaret over alt på jord.

I dag har Hjartesmil skrevet om hva man kan gjøre på en torsdag.

Torsdag høres ut som en koselig dag. Og nettopp derfor, fordi navnet klinger så, burde den brukes til kos.

 Torsdagen er til for å gå med mormor sine hjemmestrikkede ullsokker. For å drikke julebrus fra glassflasker. La fingrene bla gjennom mønster til kjolen jeg skal sy. Hjartesmil skriver at dagen er til for å bruke tøymykner. Og det har jeg gjort i hele dag. Sånn at leiligheten lukter sommerfriskt. Jeg bruker altfor mye, og alle sier det skader klærne, men klærne er liksom ikke så lei seg når de kommer ut av vaskemaskinen hvis de lukter sommerfriskt. Torsdager er også til for å henge opp, rotere eller bytte plass med noe på tavlen. Og gjerne opp til flere ganger om dagen. Slik som jeg har gjort i dag.

Det torsdagen derimot ikker er til for, er å lese til mikroøkonomieksamen. Jeg er ganske sikker på at i ukes-loven står det med klar skrift at dette skal ikke torsdagen brukes til. Derfor har jeg heller korrigert og hengt opp nye ting på tavlen min. Fikk ikke plass til alle bildene jeg ville ha opp, måtte ta ned noen, men forsikret de om at de snart ville komme opp igjen. Tok vekk noen lapper, la de i dagboken istedenfor. Så på passbildene av pappa da han var 20 år og hadde pilotbriller. Hang opp et kort fra Ingvild. Byttet plass med vanlig magnet og James Dean. Hang opp postkortet fra Marie og Steinar. Og postkortene jeg kjøpte i Australia som det ikke står noe på mens som jeg samler på fordi det gir gode minner. Plasserte bildet av Anne og meg i midten fordi hun betyr så mye for meg.

Det var så mye mer koselig enn å lese til eksamen. Og det står tross alt i loven at det er det torsdagen skal brukes til. Iallefal min torsdagslov.

Jeg løy. Brillene kommer ikke om en uke. De kom i dag. Og jeg er den heldige eier, og vi er kjempe gode venner allerede.

Jeg har bestilt meg et par briller. Det var på tide. Det siste paret med lesebriller jeg hadde kjøpte jeg i tiende klasse. Jeg har ikke funnet ett par jeg har likt gjennom syv år, før nå. Brillene jeg fant er litt store, litt runde og kjempe kule. Om en uke kommer de og jeg skal sprade rundt og se klart.

Jeg har visst det siden før sommeren, men jeg har bare ikke skjønt det. Det har summet oppi hodet mitt som alt annet, og jeg har gledet meg, men hodet har ikke vært innstilt riktig der enda. Helt til jeg stod på H&M i sminkeavdelingen. Trengte ny børste for jeg glemte den andre i Spania. På H&M kunne jeg velge mellom to børster. En liten. Og en stor. Den lille var svært liten og håret mitt er svært stort. Men den lille stod og lyste mot meg. For der, med Jimmy Choo fans som gikk beserk i bakgrunnen, innså jeg at om litt over en måned sitter jeg på et fly. Og flyet skal ta meg med på vårens vakreste eventyr.

6.Januar begynner reisen som går til Cape Town, Sao Paolo, Rio de Janeiro, Panama, Costa Rica, Cancun, (kanskje Belize) og San Fransisco. Selv om minibørsten minte meg på at det snart er på tide å tenke smått og praktisk, må jeg nesten klype meg i armen for å forstå hva vi egentlig skal ut på. Hverdagen her er et evig jagende mas og der, i tre måneder skal jeg ligge på en strand, gå turer, se nye kulturer, møte nye mennesker, drikke vin og ha godt selskap av to fantastiske jenter. Jeg skal bare være på eventyr, leve livet og nyte dagene. Føle friheten, og lagre følelsen for alltid. Det kribler inni meg og jeg vil bare bruke dagene på å skrive lister, handle inn flere småting, planlegge mer, lese mer, låne reisebøker på biblioteket og spørre mennesker, gå på cafè med noen som har vært der før og bare åpne sinnet mitt for alt som er nytt. Jeg gleder meg.

Line og Elin aka reisepartnere

Du kan følge oss på http://vaarensvakresteeventyr.wordpress.com, som ikke er helt oppstartet enda men som kommer sterkere og sterkere desto mer det nærmer seg. Her vil vi oppdatere alt om reisen før og mens vi er ute i den store verden.

Jeg begynte dagen med å høre Chris Rea – Driving home for christmas, spise speilegg og drikke økologisk te av appelsin og mango. Det var en sånn fin hverdagsfølelse. Helten og meg gikk  på loppemarked, gikk gjennom gamlebyen og drakk te på cafè.

Og noen dager trenger man ikke si noe som helst. Fordi noen dager er det noe eller noen som sier det for deg. 

Det er en ting som alltid har fascinert meg. Det er den kunsten som ikke er avisene. Som ikke er utstilt, og som ikke snakkes om. Det er kunsten jeg ser på cafè, i pausen på lesesalen og ute på byen. Det er kunsten på toalettene. På Blindern er toalettene fylt av uttrykk, skriblerier, tanker og følelser. De er så sterke nettopp fordi de er skrevet uten planlegging, uten skjønnskrift og uten forberedelser. Det er de skjulte hemmelighetene som får øynene mine til å se over skribleriene igjen og igjen. Jeg tenker på dem etter jeg forlater toalettet. Jeg vurderer dem, analyserer og prøver å finne løsninger, svar og responser. Jeg skriver ingenting selv. Bare tenker. De setter igang et maskineri som kun brukes til den hemmelige kunsten. Toalettkunsten. Det beste er at den er overalt. Og hemmelighetene kommer til meg som ideer til en forfatter. Jeg finner historier og fortellinger som ligger bak. Lar fantasien løpe løpsk. Tar bilder av dem. Beholder de selv og ser på dem med jevne mellomrom.

Skolen har hemmelighetene om presset, jukset, følelsene, den hemmelige forelskelsen, sterke meninger, ytringsfriheten og det politiske perspektiv. Cafeene har de morsomme, spontane grovisene og historiene. Byen har de overlykkelige, sterke, deprimerende eller bare likegyldig glade. Det finnes tusenvis av sjangrer, tusenvis av historier, og de fornyer seg. Noen ganger er det eierne som finner ut at de skal henge opp et budskap. Noen prøver å fjerne dem. Men de kommer tilbake. Hele tiden. Jeg elsker det. Jeg elsker den hemmelige kunsten.

Dagens inntrykk/uttrykk fra cafè i Oslo, desidert ikke den mest hemmelige, følsomme og spontane kommentaren som jeg snakket om ovenfor, men likevel underholdene:

Jeg måtte stå på tærne fordi mannen foran meg var så høy. Selv om jeg stod et trappetrinn oppforbi han. Jeg hadde tatt av meg skoene. Måtte det. Og helten fikk ikke røre meg. Jeg bare stod der og vugget og nynnet. I min egen verden og tenkte ikke på menneskene rundt og hvor rart det så ut der jeg stod med skoene pent og pyntelig stilt opp ved siden av meg. – Jeg må ha min egen stemning, hvisket jeg da helten så rart på meg.

Det var ikke bare stemningen, eller rytmen jeg ville ha for meg selv. Hele opplevelsen måtte oppleves alene, nynningen og tærne mine som strakte seg. Jeg og Kings of Convenience i vår egen vakuole. Skuldrene mine vaiet fra side til side og tærne mine strakte seg lengst mulig opp med jevne mellomrom. Jeg kunne kjenne de høye skoene gnage, eller at helten sin rytme var annerledes enn min, det måtte bort. Det kunne bare være bandet og meg og alt i mellom fikk bare være.

Jeg liker så godt den nydelige, befriende rolige sjangeren. Alle vi som gikk  på konserten ble enige om at det er ikke showet som betyr noe på en slik konsert. Det er stemningen. Og stemningen var perfekt. Barbeint og fornøyd.

Steg 1: Du får en bachelor i Medievitenskap og mottar Bachelorgave fra mamma og pappa, en uke til Spania

Steg 2: Du legger tilfeldig denne Spania turen akkurat en uke før eksamen året etter

Steg 3: Les ute i solen. Klarne tankene med et bad. Ha jevnlige inntak av popcorn og afrikakjeks

Steg 4: Kom hjem en dag før, se over stoffet og gjør ditt beste dagen etter.

I min drømmeverden har jeg et gedigent kjøleskap som jeg kan få isklumper fra til alle døgnets tider. Sånn akkurat passe isklumper som jeg kan spise på. I tillegg gir kjøleskapet meg de fem alternativene jeg liker aller best å drikke. Det er farris med Lime, Farris med Lemon, Isklar, Voss vann og Cocal Cola light lemon. Dette fantaserer jeg om. Ikke bare fordi det er godt, men fordi jeg føler at det er disse alternativene som slukker tørsten mest.

I nesten et halvt år nå har jeg gått med en følelse av å være tørst som jeg ikke blir kvitt. Den kveiler seg opp i kroppen og tørker meg ut. Det blir nesten klaustrofobisk. Jeg kan drikke 3 liter Farris alene. Helten kaller meg for kamelen. Men ingenting hjelper. Fem kopper te om dagen, 1,5 liter farris, fyller vannflasken flere ganger i løpet av skoledagen. Kanskje det bor en håndfull bittesmå mennesker inni meg som trenger konstant væske for å leve, og disse klistrer seg til organene og suger til seg alt de kan få av væske. Deretter tørken.

Andre teorier mottas med takk.