Da jeg var liten elsket jeg å reise til Kongeparken eller Dyrehagen i Kristiansand, for det betydde at vi kunne gå på skattejakt og finne gull. Hva det var vi skulle finne var vel egentlig ikke så viktig, så lenge vi fant det. Og det trengte ikke være i en av de nevnte stedene heller. Jeg kunne grave ned smykkeskrinet mitt bare for å grave det opp neste morgen.  Jeg kunne grave lenge, kjenne de lyse krøllene klistret seg til hodet av alt vannet som sprutet frem og tilbake. Så vokste jeg det fra meg. Eller det ble erstattet med rosa sløyfer og Barbie. Men jeg glemte aldri helt den ekstasen over å faktisk finne noe som betydde mye.

Nå, 15 år etter, er jeg mer enn noen gang forelsket i skattejakter. Kanskje ikke etter gull, men helt andre skatter.

Hver gang jeg kommer hjem går jeg på skattejakt. Enten på mormos loft, eller i mammas skuffer. Mamma har samlet på alt mulig rart fra gamle fotobøker, stoff og garnrester i de fineste fargene og smykker. I går satt jeg å så på flere gamle album, og lot fingrene gli over bildene som om minnene kom sterkere tilbake hvis jeg gjorde det. Jeg prøver gamle sko og merker de er litt for store men med en såle blir de perfekte. Den stilige pelsluen som mamma har arvet har jeg allerede kapret meg, og jeg venter i spenning på at hun bare skal gi opp de brune støvlettene og overrekke dem til meg.

I går da jeg pusset tennene begynte jeg å dra fingrene gjennom en liten korg som står i hyllen. Den er fylt av smykker og øredobber. Hendene mine traff på en nydelig sommerfulg. En sommerfugl i gull og svart med litt kort kjede. Den var helt nydelig og jeg bandt den bare rundt fingrene mine mens jeg pusset tennene. Absolutt en ting som snarest skal henge rundt halsen min, på lån selvsagt.

Men det er ikke bare hjemme jeg kan drive skattejakt. Tusenvis av second hand og vintage butikker venter der ute og jeg leser om de stadig vekk og noterer meg tilfelle jeg en gang reiser dit. Og tusenvis av skjulte og gjemte cafeer ligger der og ruger på god musikk, fin stemning og spesielle cookies. Det er det som er så spennende, og ikke ha vært på alle, ikke ha prøvd ut alt. Og jeg gleder meg til å finne avsides cafeer og spise iskrem med kjæresten i sommer i Italia. Og jeg gleder meg til å drive skattejakt på nett og stadig finne nye blogger som blogger om fine ting. Og nytt fotoutstyr som bare utvikles hele tiden og som jeg alltid vil ligge 140 år bak i tid, men det er bare gøy. Og ikke minst mennesker jeg skal møte. Hele livet er en skattejakt og skattene befinner seg overalt i inntrykk jeg gjør meg og uttrykk som skapes. Verdens største, og mest spennende skattejakt. Og jeg slipper å grave i sand og vann.

Småløper ned bakken. Bakken er så bratt, den er nærmest for bratt for meg for jeg føler den springer ifra meg. Må stoppe litt opp i svingen, roe ned posen som svaier til alle kanter ved siden av meg. Solen steiker rundt den kalde disen og det er en sånn følelse rundt meg som man får når du er på hyttetur. En følelse av at alt er friskt, og rent og deilig og motiverende.

Jeg ankommer post avdelingen til Sparbutikken. Først må jeg gå en runde og kjøpe meg bobleplaskonvolutter. Bobleplast er noe av det koseligste jeg vet men jeg holder meg fra å sprekke noen som helst. Betaler og går videre til postdesken. Her må jeg forklare alt fra starten at den ene pakken skal der og den andre der men den tredje den skal derimot der ser du. Damen virker uinteressert. Jeg må låne penn og jeg spør om hun ikke har en fargetusj for det er litt koseligere. Tror hun latet som hun ikke hørte det. Jeg skriver på alle de tre pakkene, vil det skal se fint ut og at de skal bli glad når de åpner postkassen og ser nedi. Skriver avsender. Men angrer. For da ser de jo med en gang hvem det var fra. Da er jo ca 30% av overraskelsen borte. Spør om damen har tabbelakk. Nei. Nei ok. Smiler svakt. Ingen respons.

Må finne frimerke og hun skal til å klistre de på rett før hun ser meg stå med disken som om jeg var altfor lav for den. Jeg strekker meg liksom litt over kanten og synet følger pakkene. – Vil du klistre de på selv?

Jeg nikker og smiler, får tildelt våt svamp og klistrer alt jeg kan. Overleverer pakkene til damen som hadde fått en dose tålmodighet de siste minuttene og sier at hun må ha en fin dag og farvel.

Tre stykk pakker, tre stykk masse kjærlighet og stor ekstase over det å sende post. Skal gjentas.

Jeg savner deg. Fire måneder føles som en evighet, på samme tid som alt er så nært at jeg nesten kan ta på situasjonen og føle hver detalj. Husker minnene så godt at jeg kan kjenne fabrikatet på klærne, hvordan våren luktet eller hvordan plakatene på veggen din kjentes ut når jeg strøk hånden over alle uttrykkene. Og luktene er gode, jeg lukter mye Gucci – Envy me, og kjenner på teppet i sengen din, og stryker lett over malingen på bildene. Ler litt av utklippene på veggen, og suger til meg alle inntrykkene. Og vet at hullene skal aldri fylles opp, og at de ikke skal kalles hull en gang, for de er stappfulle. Det er trangt. De er så fulle av fine minner, tanker og inspirasjon. Av lukter, klær og dilldall. Av små detaljer. Og hemmelige språket. Og da blir hullene fine og fyldige små esker. Og alle eskene er så fine, og de lyser frisk grønnfarge.

Når jeg vil si noe, eller ha en mening eller huske et minne riktig tar jeg bare frem en av de grønne boksene. Åpner den, trekker pusten og vet at den kommer til å varme og inspirere. Den skuffer aldri, den varmer og inspirerer, uansett når og hvor. På en helt spesiell måte. Akkurat sånn som du gjorde.

Jeg har på meg en gedigen lue i skinn. Hårene stikker til alle kanter og jeg føler at folk stirrer litt ekstra. Ikke på meg. Men på den dingsen på hodet. Men den er flott også. Arvegods. Og jeg ba på mine knær om å få den. Om å få ta den ned fra mamma sin hylle, pyntehylle, og ta den med til mitt kaotiske liv og mine kaotiske hyller. Da må den jo brukes.

Jeg må rett og slett ringe mamma og fortelle at jeg går med den. Jeg forteller hvordan folk stirrer, men at det er morsomt, og at dette da altså er jomfruturen. Mens jeg venter på helten snakker vi om løst og fast og jeg spør hva mamma og pappa skal ikveld.

- Vi skal feire Halloween her hjemme.

De er en gjeng som pleier å gå ut siste helgen i måneden, kose seg og spise god mat, konsumere god drikke. Uten å være kritisk prøver jeg på en fin måte å spørre om det ikke er en smule barnslik av 10 voksne mennesker, i seriøse jobber, med så og si voksne barn, å faktisk feire Halloween?

- Jeg sa ikke Halloween, sier mamma bestemt.
- Vi skal ha Hallo-Vin vel. Sånn voksen feiring.

Hallo-Vin? Jeg ler høyt og glodde ikke folk fra før gjør de det iallefall nå. Jeg sier hadet til mama og møter helten. Forteller han energisk om Hallo-Vinen. Han humrer og så er han ferdig. Jeg stiller meg kritisk til hans reaksjon, skal du ikke le massevis og si at vi også kan ha Hallo-Vin? Joda. Klart det. Og det var jo morsomt. Men ikke god nok reaksjon for meg. Jeg ringer en venninne, en jeg vet skjønner. Jeg ringer, forklarer kort og konkret uten å påtvinge en latter. Det er rolig i et par sekunder. Hun brøler ut i latter og forteller alle i bilen om det fantastiske uttrykket og feiringen og at i morgen skal vi også ha Hallo-Vin. Vi legger på etter å bare ha ledd og jeg skjønner så godt hvorfor vi er venninner.

De ankommer Oslo sent om kvelden, nesten halv 12 om kvelden på en fredag. Og så gleder vi oss alle til Hallo-Vinen  vi skal konsumere lørdagskveld.

En av mine nærmeste venninner er kjempe flink til å skrive, men hun vil ikke ha blogg. Hun sier det ikke er hennes greie. Jeg lurer av og til på hvorfor jeg skriver. Men jeg tenker egentlig ikke på at jeg skriver til andre. Det føles mer som om jeg skriver for meg selv, litt mer generelt enn jeg gjør i dagboken selvsagt. Men det er så deilig å skrive om alt og ingenting, og ingen kan klage, kritisere eller argumentere, fordi det er min blogg. Dessuten liker jeg å skrive om ting som kanskje angår andre også, ting som andre kan kjenne seg igjen i . Et av innleggene handler om Rosa Sløyfe aksjonen. Støtte til kreftaksjoner er ekstremt viktig tema for meg. Det betyr mye. Det betyr derfor veldig mye når jeg oppdager at det ligger lenke til siden min på Side2.no. Ikke bare fordi det er stas å se bloggen sin et annet sted enn under profilbildet mitt på Facebook, men fordi det er et innlegg som betyr mye for meg, og et tema som jeg vet er viktig for mange. Litt stas at der, under Dronning Sonja og Tone Damli Aaberge står det med liten skrift: Barbeint.

Litt stas. Og stort smil og fin start på helgen.

Jeg skriver brev. Gleder meg til å sende det. Har limt høstblader på grønt papir og brent cd. Post er virkelig undervurdert. Post er det fineste i hele verden. Det er like fint å sende som å få.

“It’s that time of year,
Leave all our hopelessnesses aside (if just for a little while)
Tears stop right here,
I know we’ve all had a bumpy ride (I’m secretly on your side)”

Imogen Heap – Just for now

11 plagg. 20 kr. Posesalg. Lukten smalt mot meg idet vi entret gymsalen. En blandet lukt av gammelt, spennende sjeler, noe nytt, noe parfymert og noe ukjent. Alt i alt var det en nysgjerrig pakke. Jeg stirrer på menneskene, de kaster plaggene febrilsk i været for å finne en skatt. Det er en liten halvtime igjen av loppemarkedet. Vi skulle kommet på lørdag, alt er sikkert tatt. Men jeg leter frem det ene etter det andre. Buksen er altfor stor, str 44, men den kan sys inn, og klippes opp og gjøres til shorts med brettekant og høy i livet. Den blomstrete gardinen med duse rosa blomster blir til et skjørt. Det fotsie skjørtet skal klippes opp og vesken trenger en ny knapp. I gymsalen blir hodet mitt til rene maskineriet og fantasiene løper løpsk, kreativiteten har ingen grenser. Shortsen skal få små nagler på seg som jeg har kjøpt på knappehuset, og noen jeg har revet av et belte. Gardin-skjørtet skal få en sløyfe på seg. Det er ikke grenser for alt jeg skal gjøre med det. Må bare vaske det, planlegge det og tegne det. Gleder meg til desember-fri og sy-tid.

Bilder og planleggingsmateriale kommer snart.

“Vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvarandre,
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake”

Arne Ruset

Ja det synes jeg høres koselig ut, ære være glemskhet.

Til bursdagen min i mai fikk jeg blant annet en kjempe søt blomterbøyle av tre søte jenter. Jeg elsket bøylen; fargene og formen. Jeg har bare ikke visst hvordan jeg skulle bruke den. Jeg har prøvd et par ganger, men så har jeg liksom ikke turt. Men i dag, på en våt høstdag, i dag passet det fint. Veldig fint. Og bøylen var så fin og jeg stirret på den i alle vinduer. Jeg tror vi er forelsket.