Jakten på boligen er over. Det vil si, vi har ikke gitt opp, vi har derimot funnet kjærligheten. Og jeg har stor tro på at dette vil bli et aldeles nydelig forhold. Midt i smørøyet av Frederiksberg, der i femte etasje, rett ved skolen min, på sekstisyv kvadratmeter, en liten sykkeltur til sentrum, der skal jeg få plassere interiørbokstaver, ny sovesofa der vakre folk skal komme og bo, jeg skal bake masse og jeg skal ha gammel sykkel (og ja, jeg vil fortsatt ha kurv). Og leiligheten er så fin. Alle møblene er bortevekk og vi kan boltre oss på IKEA som vi vil. Jeg kan aldeles ikke vente. Og helten har vært så veldig flink å gått på visning(-er i flertall), og ringt og mailet og fakset i vildensky. “De sa jeg så så ordentlig ut, og at det så ut som vi kom til å ta godt vare på leiligheten.” Jeg hører han smiler gjennom røret. “Jammen det gjør du jo. Og det gjør vi jo.” Og jeg smiler stort i røret tilbake.

Så velkommen nære og kjære, til vårt nye Casa.