Ting med sjel. Gammelt. Eldet. Merkbart. Aldri likt det. Aldri likt at ting har tilhørt andre, har eksistert i flere tiår og har en ukjent bakgrunn. Før nå.

Plutselig står jeg der i Københavns gater med de mest sjelerike butikker rundt meg. Second hand. En ny verden. Jeg er avhengig allerede før jeg går ned de skeive trappetrinnene. Butikkene har rare navn, rare eksepditørere og rare inngangsdører. Og jeg elsker det. Lukten som slår meg forteller tusen historier, plaggene drømmer rosa skyer og den slitte jakken vitner om levende minner. Jeg trenger ikke lukke øynene lenger enn et par sekunder før historiene skyter i hodet mitt. Jeg ser for meg minnene personene som eide disse plaggene bærer på. Og jeg undrer. Jeg undrer på hva de gjorde første gang de brukte klærne, hvorfor de valgte å gi de fra seg og hvilke historier som ligger bak. Jeg velger en kjole. Korallrød med blomster. Jeg synes det er vanskelig å velge for de seks jeg har prøvd er nydelige. Men det er noe med denne. Jeg liker å tro den ble brukt en sommerkveld, og hun fant kjærlighet for første gang, ved første blikk. En kjærlighet man bare hører om i kioskromanene. Så måtte han seile, for hun var sjømann, og hun var for ung til å bestemme selv at hun ville bli med. Så seilte han. Så gråt hun. Og slik ble det. Og hun fant aldri kjærligheten igjen. Kjolen ga hun vekk, den ga ingen mening lenger nå.

Og der, sånn plutselig har jeg en ny kjole, med sjel. Og jeg skal lage nye historier.