Jeg prøver å stille på iso. Knipser en gang til. For lyst. Stiller igjen. For mørkt. Hvordan var dette nå igjen. Tar håret i en strikk, blir litt stresset. Kunne dette så godt før. Visste hvordan. Knappen på kameraet vil nesten ikke bevege seg fra Auto til Manuell så lenge siden det er.

Prøver igjen. Skålen på kjøkkenet med chilli og hvitløk er et bilde servert på sølvfat. Skrur litt til, skrur tilbake. Ser for meg fotolæreren på videregående riste oppgitt på hodet av meg.

Jeg liker ikke digital kameraet mitt. Det er lite, bildene blir kornete og jeg skjønner ikke innstillingene. De motsier hverandre. Speilreflekskameraet derimot, min store kjærlighet i seks år. Det kan diskuteres hvor trofast jeg har vært. Men kameraet, alltid beredt, alltid stødig, og alltid der.

Jeg husker hvordan jeg stilte opp mennesker for å ta et bilde. For å fange et øyeblikk jeg hadde sett for meg. Mine kjæreste ble stilt opp til veggen med grønne epler, av med klærne, på med klærne. Falske negler, sminke, kjøpe gardiner på Kid som skal brukes til bakgrunn. Så stoppet det. Og begynte litt, men aldri helt det samme. Jeg tror jeg er klar igjen. Jeg skal sette meg inn i det, være trofast og love å gjøre mitt beste.

Jeg skal fange verden gjennom linsen, og kanskje stille opp noen av de kjæreste igjen. Prøve å finne den lille detaljen, fange de tilfeldige på gaten, få frem kontrasten og bruke fargene som om alt var en blomstereng. Jeg lover å feile, for å lære. Og jeg gleder meg.

Lost in Translation, Charlotte: I tried taking pictures, but they were so mediocre. I guess every girl goes through a photography phase. You know, horses… taking pictures of your feet.