Heller gul saft på flaske. Vannet får strømme på. Rister litt, ser på boblene. Er svært fornøyd. Gul saft er koselig. Jeg legger flasken oppi mammas gamle skulderveske i mørkt skinn. Den ble fryktelig tung. Jeg beundrer den i speilet. Liker den godt.

Den har et skrapet firkantet merke på forsiden. “Det er fra en matboks” sa mamma. “En matboks?” sa jeg. “Ja pappa klarte å kjøre over vesken fordi jeg glemte den i oppkjørselen. Og så lå det en matboks oppi.” Hun sier det nesten som om hun er fornøyd. Men det er jammen jeg også, fordi da får den et eget preg. Matbokspreg. Vel, kan diskuteres for fint det klinger, men det skal ikke stå på egenartet utseende.

Vi har radio på badet. Det liker jeg godt. Det gjør morgenstell og kveldsstell til en lek. Jeg pusser fra før av tennene to ganger om kvelden fordi jeg synes det er koselig, men er det bra musikk blir det gjerne tre. Igår spilte Nelly Furtado med “All god things come to an end.” I seg selv virker ikke låten som en dyp og undrende låt, men det er ett vers som jeg alltid har likt:

“Traveling I only stop at exits
Wondering if I’ll stay
Young and restless
Living this way I stress less
I want to pull away when the dream dies
The pain sets in and I don’t cry
I only feel gravity and I wonder why”

Kanskje det er eksamenstiden som får de mest overfladiske sanger til å bli dype, eller det bare er en skjult skatt inni alt. Jeg er sikker på de fleste sanger har en setning eller to som bare kan fenge en, og som lager mening til alt.

 

Bildet: Matias Foto: meg.