Papiret ligger mellom fingrene mine. Jeg er redd for å holde for hardt, men også redd for at det skal finne på å fly av gårde. Papiret gir meg innpass i Australia. Sammen med kjæresten. Kjæresteri i Australia. Det lyder pent. Det klinger bra. På samme måte som surfing, strender, nye mennesker, turkist badehåndkle, sand mellom tærne. Det klinger også bra.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, eller papiret mitt. Jeg vet bare jeg skal til Australia. Utavdæsjælopplevelse.
Jeg trekker fingrene mine gjennom håret ditt,
før jeg lugger og drar av all kraft til jeg har en hårmasse i hånden.
Du blir sur.
Så lager jeg en genser av alt håret,
og du er glad igjen.
Jeg elsker vår. Jeg elsker fugler som synger, barbeint i gress, lukten av grill, og sommerklærne i butikkene. Jeg elsker klisjeen som passerer meg, jeg tar tak i den, holder den fast og vil bevare den trygt i lommen.
Konsentrer_deg.
Men det kvitrer så høyt, og gresset så mykt. Og menneskene så gode. Smilene så kjærlige og friheten så uendelig. Disse menneskene burde jeg bruke (enda) mer tid på. Mennesker som bare gir og gir. Men som også velger å ta imot. To_veis_kommunikasjon på høyt plan. Her vil jeg være for alltid. Student i Bergen by, med mine kjæreste rundt meg, oppvarmet grill, og gress som kiler mellom tærne. Og ikke minst; jeg kjenner etter i lommen. Den er der fortsatt. Den begynner å bli farget av klærne fordi jeg bærer rundt på den. Den ligger trygt. Biletten til der du er. Så uendelig trygt.
