Det er en av de dagene der man vil stange hodet i veggen. Spise til man spyr. Gråte til man ler. Spise pensumbøkene. Sparke til noe uskyldig bare for å gjøre det. Få en klem. Sånn hard langvarig klem.
Hjertet banker så hardt at det spretter jevnlig fra nord til sør i kroppen. Blodet strømmer om kapp med tårene og plutselig er man alene. På hele jorkloden. Alene mot verden, forlatt i verden.
Påsken har satt sine spor. Skispor, skospor, barbeinte føtter ut av dusjen på badegulvet-spor, øl og godteri-spor. Påsken er et eneste stort spor. Og plutselig stopper sporene, som når detektiven leter etter morderen og ledertråden plutselig forsvinner. På samme måte er påskesporene ferdige, og hverdagen gisper etter luft. Urettferdig mye luft.
Det er bare en av de dagene.
Neimen, det hørres jo ut som… søndagene mine!:P
Takk for melding her om dagen, du verdens skjønneste!
Og våren e fantastisk. Snart fylle du året og!
Ønsker? Kom med de!!:)
Løv from Line AS