Jeg står med papirene mine. Fittepapirer. 13 sider med svartmalt søppel. Slikt søppel som gjør seg godt i søppelet. Det er så mangt som aldri burde blitt kastet. Papirene mine inngår ikke i den kategorien. Jeg trekker en kølapp og teller minst tjue nummer som er før meg. Jeg må stå med papirene mens minst tjue andre leverer det en kan kalle smakfult, interessant og ikke minst kreativt. Fittepapirer.
Plutselig gnikker papirene mine seg ut av plastikkpermen. Det ene papiret etter det andre. Men det faller ikke på bakken. Det flyr. Papirene beveger seg med myke deilige bevegelser som gjør at gåsehuden strekker seg mot solen og alt rundt meg blomstrer opp. Og menneskene rundt blir blomster og grønt gress og smileys. Ikke sånne teite smileys, men gode runde og trygge smileys. Papirene mine flyr avgårde mot himmelen, den ene bokstaven etter den andre faller av. Og ord som “eierskap”, “mediesamfunn”, “profitt”, “kommersialisering”, “mektige medier” og “mangfold”, blir til farger og ord som syltetøy, klem, mage, slikkepinne, gress, pledd og andre nydelige ord som varmer og lager glede og skaper fine smileys. Ordene blir til vakre sommerfugler i forskjellige farger som duver ut i luften i et spesielt mønster bare sommerfuglene kjenner til.
“Neste?”
Jeg leverer papirene mine, (hvisker fittepapirer mens jeg venter på å få en penn til underskriften min. Tror ikke damen hørte det. Håper hun ikke hørte det på en slik måte at hun egentlig ikke hørte det.). Signerer. Ler nervøst. Ingen respons. Går.
Ute ser jeg sommerfugler, og livet var ikke så fælt allikevel.