Barbeint

Papiret ligger mellom fingrene mine. Jeg er redd for å holde for hardt, men også redd for at det skal finne på å fly av gårde. Papiret gir meg innpass i Australia. Sammen med kjæresten. Kjæresteri i Australia. Det lyder pent. Det klinger bra. På samme måte som surfing, strender, nye mennesker, turkist badehåndkle, sand mellom tærne. Det klinger også bra.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, eller papiret mitt. Jeg vet bare jeg skal til Australia. Utavdæsjælopplevelse.

Jeg trekker fingrene mine gjennom håret ditt,

før jeg lugger og drar av all kraft til jeg har en hårmasse i hånden.

Du blir sur.

Så lager jeg en genser av alt håret,

og du er glad igjen.

Jeg elsker vår. Jeg elsker fugler som synger, barbeint i gress, lukten av grill, og sommerklærne i butikkene. Jeg elsker klisjeen som passerer meg, jeg tar tak i den, holder den fast og vil bevare den trygt i lommen.

Konsentrer_deg.

Men det kvitrer så høyt, og gresset så mykt. Og menneskene så gode. Smilene så kjærlige og friheten så uendelig. Disse menneskene burde jeg bruke (enda) mer tid på. Mennesker som bare gir og gir. Men som også velger å ta imot. To_veis_kommunikasjon på høyt plan. Her  vil jeg være for alltid. Student i Bergen by, med mine kjæreste rundt meg, oppvarmet grill, og gress som kiler mellom tærne. Og ikke minst; jeg kjenner etter i lommen. Den er der fortsatt. Den begynner å bli farget av klærne fordi jeg bærer rundt på den.  Den ligger trygt. Biletten til der du er. Så uendelig trygt.

Det er en av de dagene der man vil stange hodet i veggen. Spise til man spyr. Gråte til man ler. Spise pensumbøkene. Sparke til noe uskyldig bare for å gjøre det. Få en klem. Sånn hard langvarig klem.

 Hjertet banker så hardt at det spretter jevnlig fra nord til sør i kroppen. Blodet strømmer om kapp med tårene og plutselig er man alene. På hele jorkloden. Alene mot verden, forlatt i verden.

Påsken har satt sine spor. Skispor, skospor, barbeinte føtter ut av dusjen på badegulvet-spor, øl og godteri-spor. Påsken er et eneste stort spor. Og plutselig stopper sporene, som når detektiven leter etter morderen og ledertråden plutselig forsvinner. På samme måte er påskesporene ferdige, og hverdagen gisper etter luft. Urettferdig mye luft.

Det er bare en av de dagene.

Tikkingen møter meg som trommeslag i et hult rom. Den banker som hammer mot helvete. Hodet vil sove på silkepute, og tankene vil flyte ut i natten. Men slik blir det ikke. “Glem det!” roper veggene, og min søvløshet forblir.

 Søvnløsheten tar meg med buksene nede, og velger å beyntte seg av mitt trøtte hode som er villig med på alle tanker. Denne gangen velger søvnløsheten og gi meg flytene tanker om fremtiden. Om voksne ting. Sånn, ansvarlige ting. Med andre ord, tanker som er fjerne, men nyttige.

 Er jeg heldig blir jeg mor en gang i den fjerne fremtid. Jeg kommer til å bli en omsorgsfull, svært stresset, febrilsk, hormonfylt, latter/gråt/latter/gråt type mor som er opptatt av at barnet mitt skal oppleve verden, mennesker i flertall og ikke minst, aldri angre på det han/hun aldri gjorde men heller glede seg over alt han/hun valgte å gjøre.

 Jeg håper jeg får gutt/er. Jeg tror ikke det er sunt å sette flere av “meg” på denne jorden. Det holder med en meg. Får jeg jenter, skal jeg slette denne mailen om bloggen min fortsatt finnes, og heller sette pris på det. Det er bare når man er ung (og dum?) man synes det er kult å si hvilket kjønn man vil ha og ikke ha. Sånn er det selvsagt ikke i realiteten.

 Jeg skal lære barnet mitt at Quentin Tarantino er kul, fordi han innførte nye stilarter innen film. At Lost in translation er en bra film (og synes barnet ikke det med en gang, ser vi den igjen, jeg vet barnet vil forstå etterhvert). Jeg skal lære det forskjellen på gode mennesker (Stoltenberg), og onde mennesker (Bush). Men jeg skal også lære barnet at det finnes noe godt i alle (muligens også Bush). Jeg skal gi barnet mitt rødvin før det runder to år, og si at det er brus. Han/hun innser en gang uansett at brus er godt, og om jeg utsetter denne gleden med et par år vil det ikke gi noen skade. Jeg skal lære barnet at man respektere ulike religioner (så lenge han/hun holder seg unna islam og andre farefulle syn), man respekterer mannen i gata så mye som dem som stiller sterke økonomisk og kulturelt sett. Man likestiller dem som liker gutter, jenter, eller begge deler, uansett kjønn. Barnet skal lære at når man er 80 vil man aldri tenke: hvorfor jobbet jeg ikke mer? Man vil være glad for de gangene man tok seg tid, og prioriterte familie og venner. Nettopp derfor skal man prioritere de både familie og venner fremfor jobb og karriere, for å være godt fornøyd når gresset kiler mellom tærne en sommerdag når man har passert 80 år og man nyter solsteiken. Jeg vil lære barnet og skille mellom de gode og varige vennene som gir, og dem som bare tar. Aldri være redd for å si ifra, selv om det kan føles ubehagelig av og til, det føles mer ubehagelig når det vokser inni deg enn hvis du får det ut. Bruk tiden på å være positiv, på å dyrke glede og gjøre det som får deg til å føle deg lykkelig.

Øyelokkene blir tunge, og søvløsheten velger å være samarbeidsvillig. Jeg velger å gi etter. Søvnen er savnet. Før drømmeland tar fatt i meg, innser jeg feilene jeg har gjort, avgjørelsene som kanskje ikke var de beste, ting jeg har sagt, eller ikke sagt. Jeg innser at jeg må terpe  på tingene jeg skal lære mitt avkom, før jeg kan lære det bort.

 Jeg begynner nå. Sette pris på de jeg har rundt meg.

Rebecca: Takk for ditt evigvarende smil, og dine klemmer som sitter lenge etter at du har sluppet taket. Vakre menneske.
Ingvild: Positiviteten strømmer over på meg, og jeg kan ikke annet enn å takke deg for det fantastiske mennesket du er.
Anne: Min verge, min sjelevenn, min engel. Du er ubeskrivelig.
Elin: Vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg, din omsorg, og ditt store hjerte.
Kristine: Få skjønner mine ord bedre enn deg, og jeg elsker å høre på dine.
Tonje: Kan vi være små barn og leke resten av livet? Jeg føler meg levende sammen med deg.
Line: Min høyrehånd under alt det dramatiske. Line, du er et vakkert menneske.
Charlotte: Mine skrik om fysisk kontakt blir alltid forstått, og tilfredsstilt av deg.
Tine: Din tolkning av verden, din tilstedeværelse og dine beskrivende ord varmer som et pumpende hjerte. Du er unik.
Mats Andrè: Ingen varmer føttene mine som deg, ingen får meg til å føle meg så verdsatt som deg, ingen setter meg på plass som deg når barnet i meg overtar, og ingen har finere og mer smittsomt smil enn deg. Du gjør livet til en fest.

 Nattens leksjon gjorde godt.

Jeg står med papirene mine. Fittepapirer. 13 sider med svartmalt søppel. Slikt søppel som gjør seg godt i søppelet. Det er så mangt som aldri burde blitt kastet. Papirene mine inngår ikke i den kategorien. Jeg trekker en kølapp og teller minst tjue nummer som er før meg. Jeg må stå med papirene mens minst tjue andre leverer det en kan kalle smakfult, interessant og ikke minst kreativt. Fittepapirer.

Plutselig gnikker papirene mine seg ut av plastikkpermen. Det ene papiret etter det andre. Men det faller ikke på bakken. Det flyr. Papirene beveger seg med myke deilige bevegelser som gjør at gåsehuden strekker seg mot solen og alt rundt meg blomstrer opp. Og menneskene rundt blir blomster og grønt gress og smileys. Ikke sånne teite smileys, men gode runde og trygge smileys. Papirene mine flyr avgårde mot himmelen, den ene bokstaven etter den andre faller av. Og ord som “eierskap”, “mediesamfunn”, “profitt”, “kommersialisering”, “mektige medier” og “mangfold”, blir til farger og ord som syltetøy, klem, mage, slikkepinne, gress, pledd og andre nydelige ord som varmer og lager glede og skaper fine smileys. Ordene blir til vakre sommerfugler i forskjellige farger som duver ut i luften i et spesielt mønster bare sommerfuglene kjenner til.

“Neste?”

Jeg leverer papirene mine, (hvisker fittepapirer mens jeg venter på å få en penn til underskriften min. Tror ikke damen hørte det. Håper hun ikke hørte det på en slik måte at hun egentlig ikke hørte det.). Signerer. Ler nervøst. Ingen respons. Går.

Ute ser jeg sommerfugler, og livet var ikke så fælt allikevel.

Litt ekstra dunking foregår for tiden. Det er så fryktelig godt. Forelskelse er den samme følelsen som berg & dal banen du egentlig ikke vil ta fordi vinden blåser pusten utav deg, veien ned gir et sug og et ubehag som vrir om i magen. Men så er det så herlig når berg & dal banen stopper opp. Først senker den farten og hjertet roer seg litt ned, pusten er tilbake og du tripper litt opp og ned idet du stiger ut, av glede, kun glede, fordi du gjorde det. I did it. Du turte egentlig ikke men du gjorde det. Sånn er forelskelse. Det er så fryktelig godt. Men man er så redd for at det skal gjøre vondt nedover. Men nettopp derfor er det så godt at jeg har funnet en som aldri gir meg magasugene som gjør at jeg mister pusten på en ubehagelig måte. Jeg har bare de kjekke oppover turene og følelsen av å ha gjort det, tatt berg&dalbanen, varer lenge.

Jeg liker å feire datoer. Det er så grusomt klisje aktig. Men alt det hverdagslige, enn hvor rosa-sky-aktig det er, trenger et lite dytt i ny og ne. Det trenger litt-utenom-det-vanlige. Derfor, liker jeg å feire datoer. Fordi man bryr seg litt ekstra, og man gjør litt ekstra utav hverdagen. Tjuefjerde klinger bra. Det er kjekk dato.

Snart “feirer vi vår 8. måned. Desverre har de ikke kort med 8 måneder som tekst. Men de har “80 år”. Det fungerer. Jeg setter pent og pyntelig en lapp over “0 år” og skriver “måneder” over. Det er jo klart at dette er økonomisk, som den studenten jeg er. For jeg vil kunne bruke kortet til 8 måneder, 8 år, og 80 år. Så lenge vil jeg feire datoer.

Kun fordi du gir meg følelsen av å ha tatt verdens beste berg&dal bane som bare går oppover, og som gir meg deilige magesug og sprudlende latter.

80år.

Musikken durer i høytalerne, og jeg blir slukt opp, og satt tilbake til sommer og barbeint i gress og mye mye yngre.  Jenten som synger gir alt. Hun sloss som en gal, og svetter og klorer seg til tonene. Jeg misunner henne, og den kraft hun har. Særlig siste setning før regrenget. Tonen varer lenge, og det er power i stemmen. En power jeg vil ha.

Si senor, efectos especiales, ye ,ye ,ye
Si senor, una tentacion, ye, ye, ye
Tu y yo a la fiesta
Tu y yo toda la noche
Tu y yo a la fiesta
Tu y YOOOO
Ballando ballando amigos adios, adios el silencio loco
Ballando ballando amigos adios, adios el silencio loco

 Jeg skjønner ikke hva hun synger om, men det gir meg kraft. Og jeg går hjem fra jobb og høytalerne og jenten som synger med power.

Igår var det 17.mai og jeg spiste 3 is, sukkerspinn og alt annet man kun spiser på 17.mai. Jeg kjøpte et hjul med skaft på. Inni skaftet ligger det drops. I mange forskjellige farger. De hopper litt når hjulet blir dratt langs asfalten. Dagen før 17.mai var det bursdag. Det var kake og søt kjæreste, søte venner med store hjerter, gaver, brus, spider-man kopp og hundre ballonger. 100 fargerike ballonger, og en litt mindre fargerik Vegard etter oppblåsning. Jeg tok av to lys fra kaken. Jeg vil da vel ikke bli eldre? Jeg kan godt være nitten år et par år til. Men så slo det meg alle de søte og ekte personene jeg har møtt de siste to årene. Den søte kjæresten som lar meg få den varmeste dynen og varme kalde føtter mellom lårene hans.  Og de kjekke minnene og opplevelsene. Det grønne gresset i hagen hjemme som tok meg på fersken i å springe barbeint gjennom det ifjor sommer. Så var det kanskje ikke så farlig å bli 21 allikevel. Jeg angret meg og satte to lys fint, og ikke minst ubemerket, tilbake på kaken.

Det er eksamen. Den varer en uke og klokken min tikker litt for kjapt. Men jeg skal gjøre det bra. Om ikke bra så det beste jeg kan klare. Jeg skal bruke power, og holde tonen lenge og godt. Bailando!