Arkivert under: Hjerte
- Kan du tømme ut dette og fylle oppi nytt kaldt vann til meg?
Det er klart jeg kan. Jeg spretter opp. Med en gang, som om jeg er på vakt. Går med raske steg til badet på rommet ditt og setter på springen. Tar to fingrer under vannspruten. Det er kjølig, ikke kaldt. Ikke kaldt nok. Ikke så kaldt som du fortjener. Jeg venter lenger. Litt kaldere. Faen. Hun fortjener HELT KALDT VANN, er det så vanskelig å forstå. Idiotiske vask. Jeg vil sparke den og slå den i stykker. Knuse den i tusen biter og peke på den og forklare at sånn går det når den ikke klarer å gi meg kaldt nok vann til det beste menneske på jord. Hun fortjener perfekt vann.
Jeg knuser ikke vasken. Og gir deg vannet. Du drikker det. Øynene mine blir blanke. Du drikker vannet, men du må vite at det er ikke halvparten så perfekt som du fortjener.
Arkivert under: Hverdag
I dag har jeg gjort to ting som jeg ikke har gjort på mange år.
Jeg har syklet. Jeg syklet med vinden i håret som i en gammel reklamefilm. Jeg manglet bare kurven på sykkelen og en blomstrete skjørt. Sykling er undervurdert. Jeg var et nytt menneske etter turen. Det var mer befriende enn vann-is på en sommerdag. Det er kanskje det beste jeg har gjort på lenge.
Jeg syklet til biblioteket. Utenom skolebiblioteket har jeg ikke vært på et ordentlig bibliotek på mange år. Jeg gikk opp trappene og jeg fikk stemmer, musikk og bilder kastet mot meg. Jeg ble slukt opp av all fascinasjonen, virret rundt i en virvelvind og kastet inn i hyllene på en tålig måte. Jeg lånte ingen bøker. Jeg klarte ikke bestemme meg. Og så var det denne kurven på sykkelen jeg manglet. Men det gjorde ingenting. For det var nesten like deilig og inspirerende som sykkelturen. Så syklet jeg hjem.
Og imorgen skal jeg sykle mer.
Arkivert under: Hverdag
Jeg tror en av de beste følelsene i hele verden er å være glad på andre sine vegner. Så glad at man hopper, skryter og kjenner hjertet banker for andres glede. Så glad på andre sine vegner; fordi de fortjener det.
Jeg har hatt mange slike følelser i det siste. Noen som har klart seg bra på eksamen, noen som bestiller seg en velfortjent ferie og noen som mestrer de små hverdagslige utfordringene. Noen som lager en inspirerende nettside (http://www.spilledmilkmag.com/), noen som skal gifte seg og man vet med sikkerhet at ting har aldri stemt så godt overens som nå, noen som kysser barnet sitt på pannen og man vet at hun er verdens beste mor i en alder av 22, noen som er forelsket for første gang i sitt liv, noen reiser på ferie til Danmark, noen som innser at man trenger også tid til seg selv, en overrasket bestemor som ser at plenen er klippet, eller damen som mistet alle jorbærene på bakken men som fikk en ny kurv gratis.
Det er så mange små deilige ting som gjør meg glad. Deilige ting som gjør meg glad på andre sine vegner fordi de fortjener det. Det er befriende. Det er smak av honning.
Arkivert under: Hjerte
Ting med sjel. Gammelt. Eldet. Merkbart. Aldri likt det. Aldri likt at ting har tilhørt andre, har eksistert i flere tiår og har en ukjent bakgrunn. Før nå.
Plutselig står jeg der i Københavns gater med de mest sjelerike butikker rundt meg. Second hand. En ny verden. Jeg er avhengig allerede før jeg går ned de skeive trappetrinnene. Butikkene har rare navn, rare eksepditørere og rare inngangsdører. Og jeg elsker det. Lukten som slår meg forteller tusen historier, plaggene drømmer rosa skyer og den slitte jakken vitner om levende minner. Jeg trenger ikke lukke øynene lenger enn et par sekunder før historiene skyter i hodet mitt. Jeg ser for meg minnene personene som eide disse plaggene bærer på. Og jeg undrer. Jeg undrer på hva de gjorde første gang de brukte klærne, hvorfor de valgte å gi de fra seg og hvilke historier som ligger bak. Jeg velger en kjole. Korallrød med blomster. Jeg synes det er vanskelig å velge for de seks jeg har prøvd er nydelige. Men det er noe med denne. Jeg liker å tro den ble brukt en sommerkveld, og hun fant kjærlighet for første gang, ved første blikk. En kjærlighet man bare hører om i kioskromanene. Så måtte han seile, for hun var sjømann, og hun var for ung til å bestemme selv at hun ville bli med. Så seilte han. Så gråt hun. Og slik ble det. Og hun fant aldri kjærligheten igjen. Kjolen ga hun vekk, den ga ingen mening lenger nå.
Og der, sånn plutselig har jeg en ny kjole, med sjel. Og jeg skal lage nye historier.
Arkivert under: Hverdag
Nå har jeg levert bacheloroppgaven min i Medievitenskap. Jeg føler meg tom, men er usikker på om det er fordi jeg er lettet eller redd.
Nå sitter jeg og ser i skjermen min mens mine to andre oppgaver skriver seg selv. Neida. Men det hadde jo vært fint. Warhold har sikkert et eller annet sitat på det også.
Arkivert under: Hjerte
Jeg prøver å stille på iso. Knipser en gang til. For lyst. Stiller igjen. For mørkt. Hvordan var dette nå igjen. Tar håret i en strikk, blir litt stresset. Kunne dette så godt før. Visste hvordan. Knappen på kameraet vil nesten ikke bevege seg fra Auto til Manuell så lenge siden det er.
Prøver igjen. Skålen på kjøkkenet med chilli og hvitløk er et bilde servert på sølvfat. Skrur litt til, skrur tilbake. Ser for meg fotolæreren på videregående riste oppgitt på hodet av meg.
Jeg liker ikke digital kameraet mitt. Det er lite, bildene blir kornete og jeg skjønner ikke innstillingene. De motsier hverandre. Speilreflekskameraet derimot, min store kjærlighet i seks år. Det kan diskuteres hvor trofast jeg har vært. Men kameraet, alltid beredt, alltid stødig, og alltid der.
Jeg husker hvordan jeg stilte opp mennesker for å ta et bilde. For å fange et øyeblikk jeg hadde sett for meg. Mine kjæreste ble stilt opp til veggen med grønne epler, av med klærne, på med klærne. Falske negler, sminke, kjøpe gardiner på Kid som skal brukes til bakgrunn. Så stoppet det. Og begynte litt, men aldri helt det samme. Jeg tror jeg er klar igjen. Jeg skal sette meg inn i det, være trofast og love å gjøre mitt beste.
Jeg skal fange verden gjennom linsen, og kanskje stille opp noen av de kjæreste igjen. Prøve å finne den lille detaljen, fange de tilfeldige på gaten, få frem kontrasten og bruke fargene som om alt var en blomstereng. Jeg lover å feile, for å lære. Og jeg gleder meg.
Lost in Translation, Charlotte: I tried taking pictures, but they were so mediocre. I guess every girl goes through a photography phase. You know, horses… taking pictures of your feet.
Arkivert under: Hverdag
Elin som jeg bor med elsker Stavanger. Hun er selv fra Voss, men lyser opp hver gang hun hører om Stavanger, og spreller med beina hver gang hun skal besøke byen. Hun ser ut til å ha funnet ut hvor hun hører til, og jeg tror byen er like glad i henne som hun er i den.
Jeg på den andre siden har en forkjærlighet til Voss. Tettstedet (som ikke vil bli kalt by), som jeg hatet siste året på videregående er nok nå en av mine favorittsteder i landet. Om sommeren kreler det med mennesker langs vannet som bader og griller. Ekstremsportveko trekker turister og galninger i samme telt, og alle de nydelige turområdene gir fred i hvilken som helst stresset sjel.
Høsten når alle bladene faller på bakken og ligger strødd langs stien ved vannet i sentrum lager et eventyrlig bilde. Og vinteren ikke verre; lite er mer julestemning enn en snøbelagt Vangen, der lysene over gaten får snøen til å glinse.
Våren når rosa blomster preger hele landskapet. Og snøen fortsatt finnes på fjellene. Det, er lykke.
Men jeg tror ikke bare det er årstidene på Voss jeg faller for. Det er menneskene. Nå sier mange at jeg er heldig med de jeg har truffet, og det er jeg, men jeg liker å tro at det er noe spesielt med dem også fordi de nettopp er fra Voss.
De er glade mennesker, kreative sjeler, de fremkaller latter på en kald vinterdag. De er ekte og ærlige, de har forståelse og gode råd, de henger utklippede føtter på veggen med hilsen uten at man ser det og de godter seg av glede til man legger merke til det. De baker rennende brownie kake, de planlegger nøye, de har støttende ord klare, en nøye planlagt reise og det skal aldri stå på viljen.
Og jeg er heldig sånn sett. Både kjæreste og svigerfamilie fra Voss, samboer og verdens søteste fra samme sted, mange venner og venninner som alltid stiller med husrom og hjerterom. En skole og et skoleår å se tilbake på, en russetid med galne vossinger, et arbeidssted der man fortsatt fire år etter får klem, og mange minner som stadig blir flere. Jeg elsker at de er så ulike, og jeg liker at de bare vil ha det gøy.
Jo, jeg elsker dette stedet, og alle som følger med.
Arkivert under: Hjerte
Heller gul saft på flaske. Vannet får strømme på. Rister litt, ser på boblene. Er svært fornøyd. Gul saft er koselig. Jeg legger flasken oppi mammas gamle skulderveske i mørkt skinn. Den ble fryktelig tung. Jeg beundrer den i speilet. Liker den godt.
Den har et skrapet firkantet merke på forsiden. “Det er fra en matboks” sa mamma. “En matboks?” sa jeg. “Ja pappa klarte å kjøre over vesken fordi jeg glemte den i oppkjørselen. Og så lå det en matboks oppi.” Hun sier det nesten som om hun er fornøyd. Men det er jammen jeg også, fordi da får den et eget preg. Matbokspreg. Vel, kan diskuteres for fint det klinger, men det skal ikke stå på egenartet utseende.
Vi har radio på badet. Det liker jeg godt. Det gjør morgenstell og kveldsstell til en lek. Jeg pusser fra før av tennene to ganger om kvelden fordi jeg synes det er koselig, men er det bra musikk blir det gjerne tre. Igår spilte Nelly Furtado med “All god things come to an end.” I seg selv virker ikke låten som en dyp og undrende låt, men det er ett vers som jeg alltid har likt:
“Traveling I only stop at exits
Wondering if I’ll stay
Young and restless
Living this way I stress less
I want to pull away when the dream dies
The pain sets in and I don’t cry
I only feel gravity and I wonder why”
Kanskje det er eksamenstiden som får de mest overfladiske sanger til å bli dype, eller det bare er en skjult skatt inni alt. Jeg er sikker på de fleste sanger har en setning eller to som bare kan fenge en, og som lager mening til alt.
Bildet: Matias Foto: meg.
Arkivert under: Hverdag
Om tre dager blir jeg 23 år. Det høres veldig gammelt ut, men sannheten er at jeg føler meg riktig så ung. Kanskje litt for ung til tider, det er vel ikke statistisk riktig å ha et forhold til popcorn i en alder av 23, ha snoopy pysjamas og sovetøfler. Det motiser seg litt.
Mamma var 24 når hun fikk meg, for å glede eller skuffe mange vil ikke det være min status om ett år. Om ett år på denne tiden har jeg kommet hjem fra en lang reise. Sånn lære-litt-om-seg-selv-og-verden-reise. Det blir bra.
Jeg diskuterte med en venninne om hva som har vært mitt beste år så langt. Da jeg var 17 og gikk i andre videregående klasse. Det var et riktig bra år. Venninnene var helsprø og deilig befriende, kjæresten var så som så men likevel han var der, skolen gikk bra og når jeg ser tilbake ser jeg ingen bekymringer. Utfordringer kommer og går. Jeg har nok ikke taklet dem alle like bra. Noen ganger er jeg redd at jeg var på mitt mest voksne i en alder av17.
Jeg ser tilbake på de andre stadiene og jeg ser tror ikke det er bare sjakktrekk ute å går. Jeg tror ikke det var fint gjort å leie en film i to uker uten å betale på navnet til en person som dumpet meg. Slikt er ikke snilt. Jeg tror heller ikke det å spise popcorn hver dag i så mange år som jeg gjorde var et sjakktrekk for saltinnholdet i kroppen min. Og å gå opp 7 kg da jeg flyttet til Bergen kunne jeg latt være å gjøre. Tenke på den måten. Si slike ting. Ikke alt er gjennomført.
På den andre siden er det mange valg og hendelser jeg ser tilbake på med hevet hode. Jeg angrer ikke på å ha løpt barfot hjem fra byen i ekstase over at livet var så meningsfylt. Jeg er også glad for at jeg står for valg jeg har tatt selv om de der og da føltes fryktelig lite samarbeidsvillige.
Det er visst ikke så fælt å bli eldre. Jeg får jo mer og mer visdom. Men jeg er redd for at visdom skal viske ut de bekymringsløse valgene jeg har tatt opp gjennom årene, for de vil jeg egentlig ikke glemme. Jeg vil kunne være forståelsesfull når barna mine gjør valg ubekymret. La de ta konsekvensene selv, og leve for å lære.
Trond Viggo, du var ikke så dum allikevel du.
Tenke sjæl og mene,måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna,ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl
16 år på trampoline i hagen
Arkivert under: Hjerte
“Du har gjort vissa dagar bättre bara av att va’ där
och jag undrar faktiskt hur länge jag kommer vara kär
säkert så länge jag lever – men det vet du väl
när jag dör så finns du kvar, du är en del av min själ
du har underlättat min väg i allt som har hänt
och när jag tänker efter verkar detta förutbestämt.”
Timbuktu – strö lite socker på mig
Nå er jeg her. Og her er bra.
